Graduation, selvhøytidelighet og takknemlighet!

Som jeg antydet i blogginnlegget på torsdag så forventet jeg at fredag kom til å bli en innholdsrik dag. Og det ble den!

Jeg virkelig storkoste meg, lørdag var ikke dårligere, og i løpet av helga har jeg fått bevist at jeg har veldig mye å være takknemlig for! Mer om det etter hvert…

Fredag startet med å finne fram finstasen. For én gang skyld kunne jeg jo bruke dressen min, et antrekk folk her nede bruker hver dag og til alle gjøremål. Vi har blant annet en arbeider her som konsekvent klipper gresset i dress….og støvler. En utmerket kombinasjon spør du meg J Uansett, jeg skulle hvertfall bruke dressen min, men måtte ha koruniform-overdelen på meg under selve graduation. Jeg fikk fort erfare at dress ikke er det antrekket jeg har brukt mest her nede, for maken til tilbakemeldinger på klærne mine har jeg ikke vært borti! Den beste reaksjonen var: ”WOW, Einar, you look HOOOOOT today!!” (takk for det Kirienye)

Etter oppvarming og finpussing på dansingen/bevegelsene så startet det hele. Koret hadde heldigvis reserverte plasser under et partytelt, så vi slapp å sitte i sola, men folk ellers søkte tilflukt i alt som kunne ligne på skygge. Seansen varte i tre timer, og vi sang tre sanger. Det gikk skikkelig bra, og det var en fryd å stå der fremme og synge og danse/bevege på seg, og ja, jeg har vært direkte på Kenyansk TV J

Etter at seremonien var over var jeg og Anna invitert på lunsj/middag til en i klassen vår, som ble graduated samme dag. Han heter Simon og er tidenes mest smilende og vennlige type! Vi var 9 stykker som dro hjem til han, og etter en kort presentasjon og velvalgte lovord til jubilanten, så fikk vi middag. Masse mat og god stemning som utviklet seg til å bli en skikkelig engasjert diskusjon om kirkestruktur og unge i kirka! En super gjeng, med spennende meninger og utfordringer.

Og så fikk jeg prøve graduation-drakten til Simon, mest sannsynlig første og siste gang jeg har på meg noe sånt...

Og lørdag var jeg invitert på graduation-fest til storebroren til en kompis på skolen. Kompisen min heter Tommy, og broren heter John. Bildet er av meg og Tommy på fredag…

Jeg hadde aldri møtt John før jeg traff han på hans egen fest, men han hadde hørt at jeg var invitert av lillebroren og synes det var veldig kjekt at jeg kom! Kan tenke meg at det sikkert var litt stas med en Msungu (hviting) på festen også. Så fikk jeg hilse på foreldrene, smilende, blide, og veldig hyggelige folk.

Så var det mat, og jeg ble tildelt en diiiiiger porsjon! Etter å ha ”trødd” maten i meg var det tid for selve festen, som i grove trekk kan sammenlignes med en norsk konfirmasjonsfest. Taler fra fjærn og nær, og noen korgrupper fra menigheten som sang.

Høydepunktet var oppskjæringen av kaka, og etter at nærmeste familie hadde fått en bit, ble resten skjært opp og delt ut til forsamlingen.

Her skal det ene koret overlevere sin gave, mor står til høyre og far til venstre for jubilanten som er tilsynelatende lik et stivpynta juletre J

Og så, helt mot slutten, fikk selvhøytideligheten min prøvd seg. Hele festen foregikk på ”kikoio”, et lokalt språk, så jeg forsto ingenting! Men ”msungu” er universelt, og det skjønner jeg. Så når da konferansieren sa ”msungu”, og hele folkemengden snudde seg mot meg og skrattlo, ja da følte jeg meg virkelig som en attraksjon. Jeg lo med så godt jeg kunne, og fikk etter hvert forklart hva det var han hadde sagt. I korte trekk var det at han takket veldig for at jeg hadde kommet på festen, men at jeg burde lære meg språket til neste gang slik at jeg forsto hva de sa! Overraskende nok syntes jeg ikke at det var så ille, bare veldig morsomt J

Så var det hele over, og vi gratulerte John og takket for festen. Han syntes det var kjempekoselig at jeg kom, selv om jeg ikke forsto alt de sa.

Vi har etter hvert forstått at fester som bryllup, begravelse, graduation og lignende (vil kanskje ikke kalle begravelse for en fest, men dere skjønner hva jeg mener…) er for offentlige fester å regne. De inviterer nesten ikke folk, men regner med at alle som vil og kan kommer. Derfor blir de veldig glade over at vi takker ja til invitasjoner om å komme, selv om vi bare kjenner slektninger av hovedpersonen. Men det er jo veldig gøy for oss og, altså en vinn-vinn situasjon!

Til slutt litt om takknemlighet, for dette har vært en aldeles super helg, og jeg har veldig mye å være takknemlig for. Vi har ”bare” vært her i sju uker, men vi har blitt kjempegodt mottatt av tvers gjennom gode folk, og mange av dem har blitt våre skikkelig gode venner! Og det føles veldig godt når noen er interessert i hvordan du har det, og faktisk mener det, og ønsker å ta deg med til familien sin og ta deg med på ting som skjer. Jeg tror jeg merker det bedre her nede, for det er ikke en selvfølge når man kommer som ny til en plass at man treffer slike folk…tror jeg…

Vi har hvertfall konkludert med at uansett hvor mange semester vi blir/hadde blitt, så blir det utrolig lite kult å dra herifra…