O lykke!

I går dusja jeg for første gang på 8 uker!!! Tror du det var godt, eller??

Til mitt forsvar så skal det sies at jeg har vasket meg opptil flere ganger siden jeg kom hit, men vi har bare et badekar og må varme vannet vi skal vaske oss med. Dermed blir det helle-vann-over-seg-med-en-skål-vasking…

Vi har blitt ganske gode på akkurat det der, men hvilken lykke det var å kunne dusje i en ordentlig dusj igjen!

Denne helga har, nesten i sin helhet, vært brukt til rekreasjon og kos, selv om planen var at den skulle være effektiv som bare det. Store deler av lørdag brukte vi på ”Village market”, et vestlig kjøpesenter ca 2 mil herifra. Der spiste vi god mat, kjøpte noen klær, handlet litt, og Anna fikk klippet seg.

Den siste uka har vi hatt strålende vær, og lysten etter å rive av seg klærne og slikke sol har vært stor!! Men, forståelig nok, så er ikke det særlig aktuelt her inne på campus. Derfor ble avgjørelsen tatt om å gjøre noe med det på søndag. Så, etter at vi hadde vært i kirka gikk turen ned til Nairobi, og til et av byens desidert beste hoteller. Hotellet heter Serena Hotel Nairobi, og er, som seg hør og bør, 5-stjerners.

Egentlig er det bare hotellets gjester som kan nyte godt av dets fasiliteter, men vi fikk komme inn for det, og de får jo penger av oss, så de burde jo bare være glade…

Men der kom vi altså inn til tidenes basseng, fine garderober, skikkelig store og gode dusjer, boblebad, badstue, steambad og juice når vi måtte ønske. Til den nette sum av 140 kroner kunne vi altså boltre oss og virkelig nyte livet og sola!

Det tok ikke særlig lang tid før jeg var uti og kunne konstatere at dette var aldeles fantastisk.

Så da ble det til at ettermiddagen ble brukt på Serena Hotel. Kan vel ikke si at jeg angrer særlig mye på en avgjørelsen. J

Og etter en svært så fartsfylt matato-tur hjem til Kabuku, kunne vi konstatere at det hadde vært en fin dag og at alle var fornøyde!

(PS: Dette er ikke noe vi skal begynne å gjøre ofte, men én ting kan jeg love dere, og det er at det ikke blir åtte uker til neste gang!!!)

Graduation, selvhøytidelighet og takknemlighet!

Som jeg antydet i blogginnlegget på torsdag så forventet jeg at fredag kom til å bli en innholdsrik dag. Og det ble den!

Jeg virkelig storkoste meg, lørdag var ikke dårligere, og i løpet av helga har jeg fått bevist at jeg har veldig mye å være takknemlig for! Mer om det etter hvert…

Fredag startet med å finne fram finstasen. For én gang skyld kunne jeg jo bruke dressen min, et antrekk folk her nede bruker hver dag og til alle gjøremål. Vi har blant annet en arbeider her som konsekvent klipper gresset i dress….og støvler. En utmerket kombinasjon spør du meg J Uansett, jeg skulle hvertfall bruke dressen min, men måtte ha koruniform-overdelen på meg under selve graduation. Jeg fikk fort erfare at dress ikke er det antrekket jeg har brukt mest her nede, for maken til tilbakemeldinger på klærne mine har jeg ikke vært borti! Den beste reaksjonen var: ”WOW, Einar, you look HOOOOOT today!!” (takk for det Kirienye)

Etter oppvarming og finpussing på dansingen/bevegelsene så startet det hele. Koret hadde heldigvis reserverte plasser under et partytelt, så vi slapp å sitte i sola, men folk ellers søkte tilflukt i alt som kunne ligne på skygge. Seansen varte i tre timer, og vi sang tre sanger. Det gikk skikkelig bra, og det var en fryd å stå der fremme og synge og danse/bevege på seg, og ja, jeg har vært direkte på Kenyansk TV J

Etter at seremonien var over var jeg og Anna invitert på lunsj/middag til en i klassen vår, som ble graduated samme dag. Han heter Simon og er tidenes mest smilende og vennlige type! Vi var 9 stykker som dro hjem til han, og etter en kort presentasjon og velvalgte lovord til jubilanten, så fikk vi middag. Masse mat og god stemning som utviklet seg til å bli en skikkelig engasjert diskusjon om kirkestruktur og unge i kirka! En super gjeng, med spennende meninger og utfordringer.

Og så fikk jeg prøve graduation-drakten til Simon, mest sannsynlig første og siste gang jeg har på meg noe sånt...

Og lørdag var jeg invitert på graduation-fest til storebroren til en kompis på skolen. Kompisen min heter Tommy, og broren heter John. Bildet er av meg og Tommy på fredag…

Jeg hadde aldri møtt John før jeg traff han på hans egen fest, men han hadde hørt at jeg var invitert av lillebroren og synes det var veldig kjekt at jeg kom! Kan tenke meg at det sikkert var litt stas med en Msungu (hviting) på festen også. Så fikk jeg hilse på foreldrene, smilende, blide, og veldig hyggelige folk.

Så var det mat, og jeg ble tildelt en diiiiiger porsjon! Etter å ha ”trødd” maten i meg var det tid for selve festen, som i grove trekk kan sammenlignes med en norsk konfirmasjonsfest. Taler fra fjærn og nær, og noen korgrupper fra menigheten som sang.

Høydepunktet var oppskjæringen av kaka, og etter at nærmeste familie hadde fått en bit, ble resten skjært opp og delt ut til forsamlingen.

Her skal det ene koret overlevere sin gave, mor står til høyre og far til venstre for jubilanten som er tilsynelatende lik et stivpynta juletre J

Og så, helt mot slutten, fikk selvhøytideligheten min prøvd seg. Hele festen foregikk på ”kikoio”, et lokalt språk, så jeg forsto ingenting! Men ”msungu” er universelt, og det skjønner jeg. Så når da konferansieren sa ”msungu”, og hele folkemengden snudde seg mot meg og skrattlo, ja da følte jeg meg virkelig som en attraksjon. Jeg lo med så godt jeg kunne, og fikk etter hvert forklart hva det var han hadde sagt. I korte trekk var det at han takket veldig for at jeg hadde kommet på festen, men at jeg burde lære meg språket til neste gang slik at jeg forsto hva de sa! Overraskende nok syntes jeg ikke at det var så ille, bare veldig morsomt J

Så var det hele over, og vi gratulerte John og takket for festen. Han syntes det var kjempekoselig at jeg kom, selv om jeg ikke forsto alt de sa.

Vi har etter hvert forstått at fester som bryllup, begravelse, graduation og lignende (vil kanskje ikke kalle begravelse for en fest, men dere skjønner hva jeg mener…) er for offentlige fester å regne. De inviterer nesten ikke folk, men regner med at alle som vil og kan kommer. Derfor blir de veldig glade over at vi takker ja til invitasjoner om å komme, selv om vi bare kjenner slektninger av hovedpersonen. Men det er jo veldig gøy for oss og, altså en vinn-vinn situasjon!

Til slutt litt om takknemlighet, for dette har vært en aldeles super helg, og jeg har veldig mye å være takknemlig for. Vi har ”bare” vært her i sju uker, men vi har blitt kjempegodt mottatt av tvers gjennom gode folk, og mange av dem har blitt våre skikkelig gode venner! Og det føles veldig godt når noen er interessert i hvordan du har det, og faktisk mener det, og ønsker å ta deg med til familien sin og ta deg med på ting som skjer. Jeg tror jeg merker det bedre her nede, for det er ikke en selvfølge når man kommer som ny til en plass at man treffer slike folk…tror jeg…

Vi har hvertfall konkludert med at uansett hvor mange semester vi blir/hadde blitt, så blir det utrolig lite kult å dra herifra…

Fest for alle penga!!!

Nei nå sparer vi ikke på noe, for er det fest, ja da er det fest! På fredag, altså i morgen, skal det være ”graduation” her (det vil si uteksaminering av x antall studenter). 

I den anledning er det jo viktig at skolen vises fra sin beste og mest nymalte side! Jada, store deler av byggbestanden (og alt annet også, egentlig) på campus har gjennomgått større eller mindre forandringer, og det begynner å bli riktig så fint her. (det meste har fått minst ett strøk maling; gjerdestolpene, kantsteinene, trappene, hustakene, vannrørene, fotballmålene osv…)  Ca 1 million stoler (les: vel 3000) er hentet for å behage alle tilskuerne, og de har lagt brostein på halve skoleområdet, alt for den store dagen!!

Og slik går det når lastebilen som skal levere grus har høyreratt, få, eller ingen speil, og litt for liten plass å tumle på…

Som seg hør og bør så skal skolekoret synge, hvilket har resultert i korøvelse hver bidige dag denne uka, og ingen skal komme å si at jeg ikke kan danse og synge swahili! O glede, det er morsomt!! Det som er nesten enda morsommere er at det hele blir sendt på TV! Live on Citizen!!!

Søndag som var dro vi til en av slummene i utkanten av Nairobi for å synge med koret på den Reformerte Kirkes 9-års jubileum. Det var en laaaaaaaaaang, varm og tørst opplevelse, men veldig kjekt å være med på. Jeg har fortsatt seriøse problemer med å henge med på en gudstjeneste som varer i 5 timer, men men…

Og så har det kommet flere ”hvitinger” til kontinentet! Stian og Ole Aleksander (fra klassen på MF) kom til Tanzania forrige helg. De skal studere på et universitet der, så vi gleder oss stort til å treffe dem!

Det var en liten rapport, kommer nok mer over helga når ”graduation” er ferdig-festet…J

:)

På grunn av ustabil og til tider dårlig internettilgang, så har det blitt lite oppdatering her, men nå kommer det litt...

Forrige helg, ikke den som nettopp har vært, men den før, var Anna i Tanzania sammen med en venninne, så jeg måtte underholde meg selv i noen dager. Tida gikk veldig fort, men jeg merket at jeg er glad jeg ikke er her alene. Men fredag ble jeg invitert på kvelds hos noen på skolen, lørdag ble brukt til klesvask, husvask, skolearbeid og en treningsøkt (!), og søndag ble i sin helhet brukt på ”Concourse of Elegance” (det betyr noe sånn som en stor sammenkomst av eleganse).

Derfor kommer det nå noen bilder, da den nevnte hendelsen innebar klassiske gamle motorsykler og biler, hvilket ikke kan beskrives med ord…

Jeg var der sammen med to av de jeg har fått best kontakt med her nede, Ruth og Daniel, svært flotte mennesker!

Så, kos dere, det gjorde hvertfall jeg;)